Tikkende obligasjonsbombe?

Men etterspørselen etter statsobligasjoner er fallende hos de institusjonelle investorene, og renten er stigende. Det er flere enn Elon Musk som reiser røde flagg.

Dette er et eksempel på klassisk ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. Flere land har behov for å utstede store obligasjonsserier, men kjøperne er lunkne. Det får kursen på obligasjonene til å falle og renten til å stige. Japan og USA har nylig holdt auksjon på 20-årige statsobligasjoner som mottok laber respons. Når vi vet at USA med sitt nylig lanserte budsjettforslag har behov for å øke gjelden med tusenvis av milliarder dollar, så er økte rentesatser det siste landet trenger. 

Dollarfall påvirker

Dollaren har også svekket seg overfor store valutaer som euro, britiske pund, japanske yen og sveitser franc i år. Når dollaren faller, blir gevinsten for utenlandske investorer lavere i lokal valuta. Det har bidratt til at utenlandske investorer har blitt mer tilbakeholdne med amerikanske investeringer. Det er medvirkende til å senke etterspørselen på amerikanske statsobligasjoner, spesielt de lange, og dermed drive rentene opp.

Renten på en 10-årig amerikansk statsobligasjon ligger nå på rundt 4,4 prosent, mens den for en 20-årig obligasjon ligger rundt 4,9 prosent. Disse rentene svinger ofte og er ikke markant høyere enn for ett år siden. Men siden midten av september i fjor har begge obligasjoner steget med nesten 1 prosentpoeng. Under pandemien som startet i 2020, kunne amerikanske myndigheter finansiere sin gjeld med en obligasjonsrente under 1 prosent. 

Stigende gjeld og svekket tillit

Den offentlige gjelden i USA ligger nå på 36 tusen milliarder, eller 36 billioner dollar, tilsvarende omkring 123 prosent av BNP. I følge FiscalData fra finansdepartementet i USA var den gjennomsnittlige lånerenten 3,3 prosent i 2024. Kongressens budsjettkontor forventer at rentebetalingene i 2025 vil være omkring 952 milliarder dollar og stige raskt de kommende årene. I 2035 forventes en fordobling. Allerede i dag er rentebetalinger den nest største post på statsfinansene, større enn sosiale utgifter og større enn forsvarsutgiftene.

Det kan bli dramatisk når BNP-veksten avtar og renten stiger. Forventningene til veksten i 2025 varierer etter hvem man spør, men OECD har nylig senket vekstforventningene i USA til kun 1,6 prosent. I 2024 var den 2,8 prosent, ifølge OECD. Andre er mer optimistiske. 

Realitetene er imidlertid at Trump-administrasjonens vinglekurs med tollsatser og andre utsagn skaper nervøsitet i økonomien og en svekket tillit til USA. Samtidig er det dyp bekymring for landets massive gjeld. Jamie Dimond, toppsjef hos JPMorgan Chase, uttalte nylig til Financial Times at den stigende gjeldsbyrden kunne slå alvorlige sprekker i obligasjonsmarkedet. Black Rocks leder, Larry Fink, uttalte til samme avis at hvis økonomien fortsetter å vokse rundt to prosent, så vil underskuddene i statsfinansene bli uhåndterlige. Den 16. mai senket Moody’s USAs kredittrating fra AAA til AA1.

Gjelden stiger verden over

Det er ikke kun i USA at gjeldsspøkelset for alvor presser seg på. I Frankrike – hvor gjelden nærmer seg 100 prosent av BNP – anslås årlige rentekostnader å bli 62 milliarder euro i år, hvilket tilsvarer de samlede utgiftene til forsvar og utdannelse. I Japan har renten på ny statsgjeld steget fra 1 til 3 prosent på få år. Storbritannia får også rekordhøye rentekostnader i år, da obligasjonsrenten stiger, gjelden øker og veksten i økonomien er moderat.

Vi vet at store investeringer står i kø, med markant opprustning av forsvaret, en stigende eldrebyrde, opprustning av infrastruktur, miljøinvesteringer og den grønne omstillingen. Et sviktende obligasjonsmarked er da gift for økonomien. Når mange land også skal bruke en stigende andel av inntektene på å betjene gjeld, er det mindre igjen til investeringer.

Gjelden vokser og med det makten til investorene. Investorene belønner ikke uansvarlig finanspolitikk, men krever derimot en risikopremie for å finansiere offentlig forbruk i land med høy gjeldsgrad. Vi skal bare tre år tilbake for å se hvor galt det kan gå. Den daværende britiske statsministeren, Liz Truss og hennes finansminister Kwasi Kwarteng lanserte et såkalt minibudsjett med 45 milliarder pund i ufinansierte skattelettelser.

Investorene dumpet straks statsobligasjoner, renten spratt i været, pundet falt som en stein og pensjonskassene var nær ruin. I løpet av noen få dager var den britiske økonomien nær kollaps, og sentralbanken måtte gå inn med store støtteoppkjøp av lange statsobligasjoner for å bringe midlertidig ro. Budsjettet ble tatt av bordet, og Truss og Kwarteng måtte finne seg nye jobber. Dette viser hvilken makt obligasjonseierne besitter.

Aksjemarkedet går ikke fri

Når det er uro på obligasjonsmarkedet, kan aksjemarkedene også begynne å skjelve. Britiske FTSE 250 indeks falt over 6 prosent i dagene etter minibudsjettet til Truss. Spesielt falt banker og eiendomsselskaper. Stigende obligasjonsrenter, som vi nå ser i USA, betyr også en høyere diskonteringssats som brukes i verdivurderingen av selskaper. Det gir lavere verdsettelser, og her kan spesielt de store teknologiselskapene blir rammet.

Den såkalte «Big Beautiful Bill» i USA arbeider seg nå gjennom de politiske beslutningsorganer. Det er tommel opp fra representantenes hus mens det er noe mer motstand i senatet. Det er Trumps mål å få budsjettpakken godkjent innen den 4. juli. Budsjettforslaget er ekspansivt, i en periode med lav arbeidsledighet. Gjelden øker drastisk og prisen på gjelden stiger. 

Følg med på obligasjonsmarkedet. Her avspeiles holdbarheten i den økonomiske politikken. USA er på en risikabel kurs, og i kulissene sitter institusjonelle investorer ytterst på stolen, ser på skumle grafer på sine monitorer og vurderer konsekvensene.