Mens den amerikanske statsgjelden akselerer for hvert år står politikere og myndigheter med hodet i sanden, livredde for å sitte igjen med svarteper. Men det er en svarteper USA trenger!

Budsjettunderskuddet i USA endte på 1090 milliarder dollar i 2018. Det er den andre gangen på tre år at landet har et underskudd på over 1000 milliarder dollar. Med dette vokser den amerikanske statsgjelden ytterligere, og ligger i dag på svimlende 21 900 milliarder dollar. Dette tilsvarer ca. 22 oljefond. Dersom den massive gjeldsveksten hadde vært forårsaket av en finanskrise, resesjon eller verdenskrig hadde det vært en ting, men denne gjeldsveksten er et resultat av et systematisk budsjettunderskudd som har pågått siden 70-tallet. Det er mildt sagt urovekkende.

Med unntak av en fireårsperiode mellom 1998 og 2002 har USA gått i underskudd hvert år siden 1970. Med enkelt unntak har dette vært en periode preget av sterkt økonomisk vekst, og de siste ti årene er spesielt beskrivende for situasjonen USA er i. Parallelt med at vi er i ferd med å gå inn i den lengste oppgangsperioden siden andre verdenskrig, med kontinuerlig vekst i BNP, har budsjettunderskuddet økt med 5,3 prosent av BNP i gjennomsnitt hvert år. Det blir som å ta opp mer og mer kredittlån parallelt med at lønnen stiger. 

Bakgrunnen for budsjettunderskuddene er i stor grad knyttet til såkalte obligatoriske budsjettposter. Altså budsjettposter som staten er forpliktet til å dekke av loven. Disse utgiftspostene er et resultat av vedtatte programmer og velferdsordninger som er blitt frontet av populistiske presidenter opp gjennom tidene. Siden 1969, har denne andelen av statsbudsjettet økt fra 29 prosent til 61 prosent. Denne utgiftsposten er ikke en del av budsjettforhandlingene og må således tas for gitt. Statskassen låner bare opp det beløpet som kreves for å dekke disse utgiftspostene.

Denne måten å håndtere økonomien på har store likhetstrekk med MMT, Modern Monitary Theory, som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. I korte trekk går denne teorien ut på at et lands statsgjeld har liten betydning, så lenge landet kontrollerer sin egen valuta, og utsteder ny gjeld i nettopp denne valutaen. Da kan landet bare trykke opp nye penger for å finansiere en stadig høyere gjeld. Dette er imidlertid en teori som har høstet stor kritikk av en rekke prominente økonomer. I en studie nylig gjennomført av Chicago School of Business, ble 42 av USAs mest anerkjente økonomer spurt om de støttet tanken i MMT. Av disse var det ingen av økonomene som støttet teorien.

Uansett hvordan man måler det, fremstår den akselererende gjelden i USA som et stadig større problem. Dersom ikke noe gjøres med dagens utvikling, vil det kunne smelle skikkelig. Faktum er at dersom USA skal klare å møte sine obligatoriske budsjettposter, uten å øke budsjettunderskuddet, er landet avhengig av å øke skattene. Dette er imidlertid noe som sitter langt inne for presidenter som ønsker å stille til gjenvalg, og derfor ser vi heller en politikk som er preget av skattelette i USA. Landet trenger en svarteper, en som er villig til å ta upopulære avgjørelser, enten i form av skatteskjerpelse eller avvikling av dyre programmer. Får de ikke det, kan det bli lønnsomt å gå short i den amerikanske økonomien.